Å stå foran kamera

Mange synes det er ubehagelig å bli fotografert. Det er en reaksjon jeg møter ofte. Og jeg forstår det godt. Å stå foran et kamera kan føles sårbart – som om man må vise frem noe man ikke helt vet hvordan skal se ut. Hva skal jeg gjøre med hendene? Ser jeg rar ut? Er dette "meg"?

Den gode nyheten er at det ikke handler om å være flink foran kamera. Ikke om å smile riktig eller stå på en bestemt måte. Det handler om å skape et trygt rom – og å være til stede i det.

Fotografering er samarbeid, ikke prestasjon
De sterkeste bildene kommer sjelden når noen prøver å "bli tatt bilde av". De kommer når vi slutter å prøve, og heller er i kontakt. Når vi snakker litt, puster, senker skuldrene. Når jeg som fotograf ikke skyver kameraet mellom oss, men er til stede som menneske.

For mange er det en lettelse å høre at de ikke trenger å prestere. Det handler ikke om å se perfekt ut, men om å være seg selv. Og når nervøsiteten slipper taket, dukker det ofte opp noe sterkt. Et uttrykk. En verdighet. En ro.

Når det ekte får plass
Jeg merker det nesten fysisk – det øyeblikket hvor alt faller litt til ro. Det blir stillere. Mer åpent. Bildene begynner å puste.

Et godt portrett handler ikke om å fange noen i et perfekt øyeblikk, men om å være sammen i et ekte et. Det er da bildene føles gjenkjennelige – som om de speiler noe sant.

Det krever tid noen ganger, andre ganger ikke. Men det handler alltid om tillit. Ikke nødvendigvis store ord, men små tegn: Et nikk, en latter, en pause som får være stille. Det er i de øyeblikkene noe oppstår – noe som ikke kan regisseres.

Og det er det jeg liker best med dette arbeidet. Når kameraet ikke står i veien, men blir en del av møtet. Når det ikke peker, men møter. Da oppstår bildene som varer – ikke fordi de er perfekte, men fordi de er ekte.

Vil dere ha portretter som føles ekte og trygge – og som speiler hvem dere er?
La oss snakke om hvordan vi kan skape rom for de gode bildene.